4B Arkitekter logo

Alternativ stedsutvikling i Moss

Byer og tettsteder består ikke av ubebygde tomter, de har historiske strukturer med bygninger fra ulike epoker. Kan kulturminnevernet påvirke planprosessene i byutviklingen tydeligere enn i dag? Er det mulig å foreslå en byreparasjon som er større enn rekonstruksjon av enkeltbygninger?

Mange forbinder Moss med industriens teglbygninger ved fossen, men byen er i sterk endring. Bebyggelsen domineres i økende grad av anonyme boligblokker.

Foto: Espen Blom-Stenersen

Denne artikkelen er basert på vår kollega Kari Due Ullas masteroppgave i arkitekturvern. Artikkelen ble også publisert i Fortidsvern nr. 3 2021. Hun bruker begrepet «byreparasjon» om hvordan ny bebyggelse kan gjenopprette historiske bystrukturer som har gått tapt. I oppgaven gir hun et alternativt løsningsforslag for utviklingen av søndre bydel i Moss.

Riksantikvarens «Bystrategi 2017-2020» åpner for byreparasjon av steder der det er «gjennomført uheldige tiltak som har svekket verdien av viktige kulturmiljøer». De fleste norske byer og tettsteder er små og har kort historie. De mangler kulturmiljøer av nasjonal verdi, slik at eventuelle uheldige tiltak ved stedsutviklingens ligger utenfor Riksantikvarens ansvarsfelt. Dette kan være en av grunnene til at byene er spesielt sårbare for store inngrep fra nåtidens byggeboom. Bygging av anonyme boligblokker har ført til at mange tettsteder er i ferd med å miste det mangfoldet som gav stedet karakter. Det er flere årsaker til stedsendringene, men en viktig faktor er statens planretningslinjer fra 2014 der kommunene anbefales å vektlegge utvikling av såkalte «fortettingsområder».

Nyquistbyen ble fjernet for å gi plass til anleggsområdet fra jernbanens dobbeltspor og ny togstasjon. 120 bygninger ble revet vinteren 2019.

Foto: Rolf Holm/Moss avis

FORTETTING AV BEBYGGELSE I SENTRUMSKJERNER

Statlige planretningslinjer ble utarbeidet i 2014. Hensikten var å tilrettelegge for velfungerende samarbeid i samferdselsprosjekter, slik at planprosessene i fylker og kommuner ble koordinert. Retningslinjene oppfordret også til tettstedsutvikling med «høy arealutnyttelse utover det som er typisk». Formuleringen kan lett oppfattes som en anbefaling om å bryte med stedets tradisjonelle byggehøyder, og det ser ut til at denne oppfatningen dominerer i mange kommuner. I stedet for de vanlige formuleringene om hvor mye man maksimalt kan bygge i et område, inneholder planretningslinjene anbefaling om hvor mye man minimum bør bygge. Kommunene kan dermed støtte seg til en statlig oppfordring om å godkjenne store utbyggingsplaner, selv om bygningene bryter ned stedets karakter. Kulturminner er kun nevnt som en av flere hensyn, definert som en ressurs som «bør tas aktivt i bruk» i tettstedsutviklingen. Bygningsvern er ikke nevnt.

Byer og tettsteder består imidlertid ikke av ubebygde tomter, de har historiske strukturer med bygninger fra ulike epoker. For å oppføre større nybygg blir det derfor nødvendig å fjerne det gamle, og dermed oppstår det interessekonflikter. Enkeltpersoner og foreninger reagerer med et prisverdig engasjement som blir lagt merke til – men ikke alltid tatt hensyn til. Så hvordan kan vi nå fram? Er det mulig at kulturminnevernet kan påvirke planprosessene i større grad enn i dag? Er det mulig å foreslå en byreparasjon som er større enn rekonstruksjon av enkeltbygninger? Disse store spørsmålene var utgangspunktet for Kari Due Ullas valg av masteroppgave i arkitekturvern.

MOSS, ET KOMMUNIKASJONSKNUTEPUNKT


Knutepunkt eller ei, det finnes knapt et tettsted i Norge som er skjermet for konsekvensene av fortettingsstrategien. For å belyse problemstillingen var det nødvendig å velge et sentrumsnært område med eksisterende bebyggelse, der utbyggingsplanene foreløpig ikke var vedtatt. Den søndre delen av Moss sentrum oppfyller alle kriterier. Her er anleggsarbeidene for jernbanens dobbeltspor i full gang, og det store anleggsområdet skal videreutvikles med knutepunktsfortetting. Mesteparten av gjenværende bebyggelse er vernet, og detaljerte utbyggingsplaner var ikke vedtatt da oppgaven ble innlevert i 2020.


Fergeleiet Moss-Horten er plassert i søndre bydel. Trafikken til og fra fergen passerer husveggene i en vernet bystruktur, og deretter ledes den inn på riksvei 19. Veien benyttes også av biltrafikken fra Jeløy, samt tungtrafikk til og fra Norges nest største containerhavn. Riksveien skaper en trafikkbarriere som skiller sentrum i to deler. I oppgaven er Moss delt i tre med den nordre delen av byen nord for Mosseelven, og den søndre delen av byen syd for riksvei 19. Søndre bydel er oppgavens stedsstudium, og i kommunale planer har bydelen fått navnet «Sjøsiden».

Kart av søndre bydel. Lys skravur viser nåværende anleggsområde, mørk skravur viser togstasjonens plassering i KVU fra 1992. Rød skravur markerer bygninger som er revet.

HVILKET BYGNINGSPREG HAR MOSS?

Moss er en industriby som tidligere hadde flere sentrumsnære industribedrifter. Nedleggelse av industrien førte til at tomtene gradvis ble omdannet til områder for eiendomsutvikling. Som eksempel kan nevnes at tomten til Moss glassverk ble kjøpt av Selvaag, og at cellulosefabrikken M. Peterson & Søn ble kjøpt av Höegh Eiendom. På førstnevnte tomt er alle industribygninger fjernet, og på cellulosetomten står det kun noen få igjen. Det finnes også andre fabrikktomter i Moss som er bebygget med boligblokker, slik at store deler av sentrum preges av nyere tids fortettingsarkitektur.

I 1999 vedtok bystyret den første reguleringsplanen for ny jernbanestasjon i sentrum. Vedtaket var basert på en konsekvensutredning der stasjonen fikk et beskjedent avtrykk i eksisterende bystruktur. Etter flere års pause ble det igangsatt jernbaneteknisk planlegging som endret forutsetningene, slik at anleggsområdets areal ble mangedoblet. Konsekvensen var at flere kvartaler med trehusbebyggelse måtte rives. Den årelange kampen for bevaring av «Nyquistbyen» ble gjengitt i lokal og nasjonal presse, men bystyret lot seg ikke påvirke av protestene. Vinteren 2019 ble 120 bygninger fjernet, og anleggsområdet beslaglegger nå store deler av byen.

Strandgatas bygninger har takform som er typisk for små trehus fra 1700-tallet. Halvparten av gatens bygninger ble revet vinteren 2019.

BYGNINGER I SØNDRE BYDEL

Ettersom masteroppgaven skulle inneholde et mulighetsstudium med hovedvekt på historiske særpreg, var det nødvendig å samle fakta om bydelens bygninger og gatestruktur. I forkant foretok Kari Due Ulla derfor en arkivregistrering av de fleste historiske bygningene i bydelen, også de som ble revet. Eksisterende bebyggelse består av fire vernede områder: Værlesanden, Thorneløkka, Værlegata nord og eksisterende jernbanestasjon med sporområde.

Nyquistbyens kvartalsstruktur ble opprinnelig utparsellert til oppføring av boliger, primært for jernbaneansatte. De fleste bygningene ble oppført i perioden 1870-1890, og flere av dem var preget av sveitserstilen. Bygningene nærmest byen hadde forretninger i første etasje.

Værlegata nord ble regulert til vern så tidlig som 1983. I nyere tid er vernebestemmelsene utvidet til å inkludere Thorneløkkas villabebyggelse. Flere av Værlegatas bygninger er oppført mellom 1825 og 1850, og gaten har et helhetlig bypreg med empirekarakter. I desember 2018 ble søndre del av Værlegata revet, mens den vernede delen ble stående utenfor anleggsområdet. Gaten var del av pilgrimsleden til Nidarosdomen, og hensikten med veiens trasé er å gi vandrerne spesielle kultur- og naturopplevelser. Pilgrimsleden fikk status som en «Europeisk kulturveg» i 2010, men etablering av anleggsområdet førte til at gatens kontakt med kysten ble brutt. I tråd med gjeldende reguleringsplan inneholder masteroppgavens mulighetsstudium et løsningsforslag der gatens bygninger og kontakten med sjøen blir gjenopprettet.

Stengata 17 og 15B på Værlesanden. Huset i Stengata 17 ble totalskadet i en brann sommeren 2021.

Strandgata er ikke vernet. Bygningene i denne gaten er ujevnt plassert, noen av dem med gavlen mot den tidligere strandlinjen ved Værlebukta. Moss bys historie viser til dokumentasjon fra 1600-tallet om bygninger for «strandsittere». Gaten har dermed historiefortellende betydning fordi den beskriver strandlinjen og Værlebuktas første bebyggelse. Halvparten av bygningene ble revet vinteren 2019, og dette arealet inngår nå i anleggsområdet. Gateløp med bygninger er i gjeldende kommuneplan avsatt til bygg- og anleggsformål. Det vil si at gaten blir inkludert i det framtidige fortettingsområdet. I oppgavens mulighetsstudium foreslår Kari Due Ulla at gaten beholdes, og at det bygges flere mindre bygninger med samme volum som eksisterende strandsitterhus. Kari Due Ulla foreslår også at det etableres en kanal med promenade på sjøsiden av gaten, slik at kontakten med strandlinjen gjenopprettes.

Mulighetsstudier som er bestilt av Bane NOR Eiendom viser nye boligblokker i Strandgaten, og boligblokker på det utfylte arealet foran gaten. Blokkene vil prege byens sjøfront mot Værlebukta. Samtidig vil fortettingsarkiteturen omringe vernet bebyggelse, slik at bygningenes synlighet og betydning blir redusert. Det samme gjelder forslag til blokkbebyggelse foran Værlesandens vernede bystruktur.


Værlesanden har en selvstendig bystruktur som oppstod utenfor byens opprinnelige grenser, og det er mulig at gatene er eldre enn byens første bebyggelse ved Mossefossen. Kulturmiljøet er regulert til vern, og områdets lave trehusbebyggelse er registrert av Riksantikvaren og Direktoratet for brannsikkerhet som et trehusmiljø med kulturhistorisk betydning. Bebyggelsen har vært skånet for bybrannene, som alle startet i sentrum og spredde seg nordover mot fossen. Flere av bygningene er i henhold til Riksantikvarens database «Askeladden» oppført i perioden 1800-1825, og noen av dem har klassisistisk symmetri med midtstilt inngangsdør. Omgivelsene er et viktig vernevilkår for kulturmiljøer, og hvis Værlesanden skal beholde sin vernestatus, må bystrukturen skjermes for biltrafikk. Oppgavens mulighetsstudium forutsetter derfor at fergeleiet blir flyttet lenger syd – utenfor sentrum.

I 2015 bestilte Bane NOR to mulighetsstudier for vurdering av utbyggingskapasitet i søndre bydel. Dette forslaget heter «Fjordtorvet», og landskapsplanen er utarbeidet av Dronninga landskap. Eksisterende bebyggelse har grå farge, og nye boligblokker er hvite med grønn omramming.

KULTURMINNESEKTOREN SOM AKTØR


Det er kommunale reguleringsplaner som definerer hvilke områder som skal vernes eller bebygges, og hvilken type bebyggelse nye områder skal inneholde. Alle kan i prinsippet levere forslag til regulering, men reguleringsforslag krever spesialkompetanse, og det er mange parter som skal uttale seg. Prosessen kan strekke seg over flere år, og utgifter til spesialprosjektering kan bli store. Det er derfor de færreste som har tid eller råd til å levere et reguleringsforslag. Forut for reguleringsprosessen er det imidlertid en fase hvor aktørene kan presentere uforpliktende løsningsforslag for presse og politikere. Forslagene kalles for mulighetsstudier, og de inneholder forslag som ikke er underlagt de samme formelle kravene. Forslagene inneholder også illustrasjoner som noen ganger justerer utbyggingsforslaget slik at de negative konsekvensene blir mindre synlige. I denne fasen er hensikten å vurdere utbyggingskapasitet. Hensikten kan også være å bearbeide beslutningstakere, det vil si kommunale planleggere, politikere og foreninger.


Tilpassingsarkitektur behøver ikke å være rekonstruksjoner. Nybygget i Nøstegaten i Bergen har samme volum som eksisterende bebyggelse. Bygningen ligger i Bergen, tegnet av Opaform arkitekter.

Foto: ARKITEKTUR N

I søndre bydel er det presentert flere analyser og mulighetsstudier. De er finansiert av Statens Vegvesen, Jernbaneverket, Moss havn KF, Mosseregionen og Bane NOR Eiendom. Sistnevnte er et eiendomsselskap som er heleid av anleggstomtens eier, tidligere NSB, et statsforetak underlagt Samferdselsdepartementet. Det er interessant at en statlig jernbaneaktør anser eiendomsutvikling som en naturlig tilleggsoppgave. Det bør tilsi at tilsvarende oppgaveblanding også kan benyttes av andre statlige aktører. Denne begrunnelsen betyr at det offentlige kulturminnevernet kan utvide sine oppgaver slik at de blir en planleggingsaktør. Frivillige organisasjoner kan også utarbeide mulighetsstudier. Det finnes sikkert mange innvendinger mot denne uvanlige måten å påvirke planleggingsprosesser på, men masteroppgavens intensjon var ikke å undersøke hvem som kunne utføre mulighetsstudier. Intensjonen var kun å undersøke om det ville være mulig for kulturminnesektoren å involvere seg i en planleggingsfase. I tillegg ønsket Kari Due Ulla å undersøke hvordan et konkret forslag kunne utarbeides på enklest mulig måte, og oppgavens siste del inneholder derfor et alternativt forslag til stedsutvikling i søndre bydel, Moss.

Tilpassingsarkitektur behøver ikke å være rekonstruksjoner. Bygningen ligger i Stavanger og er tegnet av Austigard Arkitektur.

Foto: ARKITEKTUR N

MULIGHETSSTUDIUM

Oppgavens alternative løsningsforslag er et mulighetsstudium der formålet er å erstatte deler av det bygningstapet som ble påført Moss da Nyquistbyen ble utslettet, i tillegg ønsket Kari Due Ulla å forsterke den historiske bebyggelsen. Kari Due Ulla valgte å vektlegge en mest mulig realistisk løsning, hvilket innebar å ta stilling til eksisterende planer for vei, båt og bane. I tillegg valgte hun å følge de fleste bestemmelsene i gjeldende reguleringsplan, samt viktige intensjoner i sentrumsplanen.

Mulighetsstudiets planforslag viser at Værlegata forlenges mot sjøen, og at den vestre delen av gaten bebygges med bygningsvolumer som har tilsvarende størrelse og materialbruk som utvalgte bygninger i Nyquistbyen. Rekonstruksjon er en omdiskutert metode. Årsaken er at det er vanskelig å utføre et fullstendig duplikat av den opprinnelige bygningen. Byggtekniske løsninger, materialtilgang og arbeidsmetoder er endret siden oppføringsåret, og den rekonstruerte bygningen vil derfor avvike fra den opprinnelige. Nye boligblokker representerer imidlertid et brutalt arkitektonisk brudd. Etter min vurdering er det ikke oppføringsmetodens autentisitet som har størst betydning i et bymessig gatebilde, det er bygningenes volum, materialer og takvinkler som skaper sammenhengen mellom den vernede og den nye delen av gaten. Som nevnt har omgivelsene stor betydning for kulturmiljøenes verdi. Internasjonale vedtak i ICOMOS (International Council on Monuments and Sites) anbefaler at ny bebyggelse unngår sterk kontrast til eksisterende bebyggelse. De samme forutsetningene er gjentatt i Riksantikvarens bystrategi. I tillegg til å redusere trafikkbelastningen, bør det derfor etableres buffersoner rundt den historiske bystrukturen på Værlesanden. Mulighetsstudiet viser at buffersonene kan bebygges med bygningsvolumer som gjentar størrelser og materialbruk. På den måten vil Værlesandens bystruktur bli tydeligere, og lave byggehøyder i forkant vil gjøre bebyggelsen synlig fra sjøen.

Situasjonsplan/kart som viser det alternative mulighetsstudiet. Brune bygninger er små trehus med ny arkitektur. Kartet viser forslag til barnehage, skole og trafikklokk over riksvei 19. Dermed oppstår muligheter for trygg gangforbindelse mellom sentrum og søndre bydel. Kartet viser også at eksisterende jernbanelinje gjenbrukes som kollektivlinje til bebyggelsen ved Sandbukta + nordre bydel. Ny bebyggelse er tilpasset høyder på eksisterende bebyggelse, slik at byens sjøfront ikke blir en høy barriere. Containerhavnen flyttes til et område uten boliger, og fergeleiet flyttes sørover.

KONKLUSJON

Det vil ha stor betydning for mangfoldig tettstedsutvikling om kulturminnevernet kommer tidlig på banen, helst før detaljplanleggingen igangsettes. I stedet for protester i etterkant, kan tidlige mulighetsstudier rette oppmerksomheten mot historiske kvaliteter som styrker identitet, særpreg og stedstilhørighet. Visuelle mulighetsstudier kan føre til at kulturminnesektorens synspunkter får en styrket påvirkningskraft.

For å sikre en god bydelsutvikling i søndre bydel av Moss, bør krav til kulturmiljøenes omgivelser inkluderes i reguleringsbestemmelsene. Hensikten er ikke å forhindre fortetting, men å sørge for at løse intensjoner om bygningsarv omformuleres til forpliktende planbestemmelser. Undersøkelser viser at historiske bygningsmiljøer har høy tilflyttingsattraktivitet, og på lengre sikt kan en bevisst kulturminnesatsing føre til at søndre bydel i Moss blir en lokal turistattraksjon.

Kari Due Ulla er ansatt hos 4B ARKITEKTER.


Hun har jobbet med flere rehabiliteringsprosjekter, blant annet Eidsvollsbygningen og Urbygningen på NMBU. I perioden 2017-2020 fullførte hun et treårig erfaringsbasert masterstudium i arkitekturvern. Artikkelen er et sammendrag av masteroppgaven «Byreparasjon som alternativ kulturminnestrategi. Belyst gjennom et situasjonsstudium av søndre bydel i Moss».